Her er mitt siste nyhetsbrev fra Vestbredden for denne gangen. Meitar kontrollpost er et sted jeg har tilbrakt flere tidlige morgener ved etter hvert. Personlig er jeg heldig som bare skal komme hit over en periode på tre måneder. Desverre er det folk som må leve med dette daglig, år etter år.
Fredag og lørdag forrige uke tilbrakte jeg i Hebron. Som en del av ledsagerprogrammet har vi mulighet til å besøke andre EAPPI plasseringer her på Vestbredden, og denne gangen tok jeg den korte turen opp til den største byen i området.
Hebron er til daglig et sted hvor det er store spenninger mellom palestinere, bosettere og militæret. Med den siste ukens hendelser på Gaza har frustrasjonen også for befolkningen i Hebron økt, og demonstrasjoner har utviklet seg fra steinkasting til mere alvorlige sammenstøt. Bruk av lydbomber, tåregass og gummikuler har blitt militærets reaksjon på steinkasting fra unger og ungdommer. Her er noen bilder av hva jeg og mine kollegaer så da vi gikk rundt i byen disse to dagene.
En ungdom blir ransaket av israelsk militære før han får komme inn til fredagsbønnen i Ibrahim moskéen.
Folk på vei ut av Ibrahim moskéen etter fredagsbønnen. Moskéen er også en militær observasjonspost, noe som kan sees på toppen av bygningen.
Ungdomer søker ly for eventuelle tåregassgranater og gummikuler under demonstrasjoner i Hebron.
Shuhada street var en gang en travel handlegate. Da bosettere tok over en lokal byggning og opprettet bosettingen Beit Hadassah i 1979, ble palestinske forettninger stengt og Shuhada street har siden det hovedsaklig vært forbeholdt bosettere. Palsetingsk barn har lov til å bruke en del av gaten for å komme seg til Cordoba skolen som ligger like ovenfor Beit Hadassah. Disse barna blir ofte trakasert av bosettere, og må gå gjennom kontrollpost 56 hver dag for å komme seg på skolen.
Bosetterveien i Hebron går fra bosettingen Kiryat Arba til Ibrahim moskéen. Bosettere bruker denne veien hver fredag, og inntil nylig har det da vært forbudt for palestinere å benytte denne veien. Alternativet var å gå på den andre siden av muren som følger veien.
Soldater er utstasjonert langs hele veien fra Kiryat Arba til Ibrahim moskéen.
Ungdomer og barn i Hebron utrykker frustrasjon ved å kaste stein mot en militærbase i nærheten av gamlebyen. Det å brenne gamle bildekk var også noe vi så mye av i Hebron disse to dagene.
Soldater svarer på steinkasting fra unger og ungdomer med lydbomber og tåregass.
Soldater
Soldater patrulerer markedsgaten i gamlebyen fredag kveld.
Markedsgaten i Gamlebyen fredag kveld. Assosiasjoner til krigsscener er nærliggende. Hebron har grafitti over alt som beskriver byen som «Ghost town». Jeg fikk en bedre forståelse av det begrepert denne kvelden etter å ha sett gatene herjet og forlatt.
Gårsdagen så ut til å skulle bli en helt vanlig arbeidsdag her blant åsene sør for Hebron. Vi startet dagen med et møte i At Tuwani med flere organisasjoner, internasjonale, palestinske og Israelske, om veien framover i forhold til Israels planlagte opprettelse av skyteområde 918. En eventuell godkjenning av et slikt skyteområde vil være ødeleggende for flere landsbyer, og flere hundre mennesker vil bli husløse.
Luc fra Jerusalem teamet har kommet på besøk hit ut på landet for å se hvordan vi jobber. Etter At Tuwani tar vi han med rundt for å se hvordan vi følger skolebarn gjennom kontrollposten Beit Yatir og vi gir en omvisning i Susiya, landsbyen som ligger like opptil bosettingen Suseya. Dette er ting vi gjør hver uke. Denne dagen ser alt ut til å være rolig.
Piano undervisning på ungdomsklubben i Al Karmil
Utpå ettermiddagen stikker jeg selv til nabobyen Al Karmil. Her har jeg kommet i kontakt med en ungdomsklubb som ønsker å tilby musikkundervisning til barn og unge i området. Jeg prøver å kommer hit en til to ganger i uken for å undervise piano. En del av ungene kommer ganske regelmessig, guttene på søndager og jentene på onsdager, og det er moro å se at de tar til seg det jeg har å komme med. Noen av dem har forresten bra gehør og talent, og jeg skulle ønske at de kunne få videre undervisning etter at jeg reiser om to uker. Ungdomsklubben ble opprettet med mye hjelp fra den svenske Palestinakomiteen. Tilfeldigvis er det slik at to fra styret er til stede denne dagen, leder Ismail og kasserer Eva, og vi har en god prat rundt hvordan samarbeidet først kom i gang her. De understreker også viktigheten av å kunne tilby kultur og sport ved ungdomsklubben. Personlig er det komme hit for å undervise musikk noen timer i uken en velkommen avveksling fra vår daglige rutine som for det meste dreier seg om okkupasjonen og alle de negative konsekvensene denne har for folk på Vestbredden. Ungene her er som unger i Norge, ukonsentrerte og urolige til tider, men også talentfulle og gira på å lære å spille. Vi øver oss på å spille enkle sanger og akkordrekker etter gehør. Det er moro når de får det til. Til slutt holder vi en minikonsert for hverandre, og da er det faktisk ingen som er for sjenerte til å opptre. Om ikke hele sangen er fullt innlært, spiller vi bare første halvdel et par tre ganger i stede.
Etter å ha spilt en minikonsert for Eva og Ismail, inviterer Sanna, leder ungdomsklubben, oss hjem på te. Når vi setter oss ned i sofaen begynner nyhetene å komme inn. TVen står på, og det meldes om israelske angrep på Gaza, og en høytstående Hamas leder har nettopp blitt drept. Hamas svarer med at ”porten til helvete” er åpnet.
Etter en produktiv dag med møter og landsbybesøk. Etter interessante samtaler med representantene for den svenske palestinakomiteen. Etter å ha spilt piano med ungene i Al Karmil, er det dette som skal komme til å prege resten av dagen. Ut over kvelden følger jeg nyhetene gjennom diverse nettaviser, og bombingen foregår fortsatt når jeg går og legger meg rundt midnatt.
Yassir Arafat erklærte i 1988 15. november som Palestinas uavhengighetsdag. Når jeg nå våkner er det 15. november, og oppsummeringen av gårdagens bombing foregår i israelske og palestinske nettmedier. Norske aviser viser langt mindre nå enn kvelden før. Dette er så starten på Palestinas uavhengighetsdag 2012. I Yatta er folk i gang med å sette opp en scene i skolegården inne i byen. Når vi passerer der noen timer senere er det musikk og appeller, sånn som i Norge på 17. mai. Gratulere med dagen Palestina.
I dag var vi på besøk i landsbyen Dkaika som ligger helt sør på Vestbredden. Dkaika ligger helt inntil den grønne linjen som er internasjonalt anerkjent som grensen til Israel. Det å besøke landsbyer rundt om i distriktet er noe vi gjør hver uke, og dette er en viktig del av det arbeidet vi gjør her. Vi besøker disse landsbyene for å snakke med folk her om hvordan forholdene er, for å tilby beskyttende tilstedeværelse og for å kunne fortelle deres historier.
Landsbyen Dkaika ligger helt sør på Vestbredden
I Dkaika bor det rundt 300 personer. Hele landsbyen, med telt, boliger, vann reservoarer, innhegninger for dyr, skolen og moskeen har rivningsordre. Dkaika ligger i det som blir omtalt som område C, hvor Israel har full militær kontroll. I følge artikkel 53, seksjon tre i den fjerde Genèvekonvensjonen kan en okkuperende stat ikke ødelegge privat eller statlig eiendom med mindre det er ut fra sikkerhets hensyn. I 1998 ble fem boliger i landsbyen revet av israelske myndigheter, og skolen og boliger ble igjen revet i midten av november i fjor.
Når vi kommer ned åsen mot Dkaika ser alt ut til å være normalt. Været blitt kaldere i det siste, og skyer har begynt å vise seg mer og mer for hver dag. For noen uker siden var det t-skjorte som gjaldt hele dagen, men nå begynner vi å finne fram klær mer egnet for vintervær. Dette til tross, solen skinner og varmer bra når vi svinger bilen av den asfalterte veien og begir oss ut på en grusvei med mer stein enn grus. Utsikten til ørkenlandskapet rundt oss med fjellene i Jordan i horisonten er et imponerende syn. Men å bo her permanent, eller det å forsøke å bo her permanent, er ikke så idyllisk som vi gjerne vil tro det er.
Vår sjåfør Abbed sammen med Nassir Nagada
Nede i landsbyen treffer vi Ali Nassir Nagada som inviterer oss inn på te. Like etter dukker også hans far Nassir opp, og sammen forteller de om hvordan forholdene i landsbyen er og hvordan det er å leve der. Det eneste de har av belysning er en enslig pære som henger ned fra taket, og som blir drevet av solcellepaneler betalt av den palestinske selvstyremyndigheten. Vanntilgangen er også begrenset i landsbyen. Det finnes ingen naturlige vannkilder i området, og vann må kjøpes og kjøres inn til landsbyen fra den nærmeste byen. Denne ligger et godt stykke unna, der asfalten slutter. Dette vannet, som skal benyttes av både beboerne og dyrene i landsbyen, koster rundt 10 – 12 kroner per kubbikkmeter, og man bruker minst en kubbikkmeter om dagen. I tillegg kommer transporten som koster rundt tre hundre kroner hver gang. Dette er betydelige utgifter for en befolkning som har begrenset adgang til inntektsgivende arbeide.
Ut over de daglige bekymringene legger militæret ofte et ekstra press på befolkningen her ved stadige militære øvelser og det de kaller sikkerhetsrutiner. Ofte kommer soldater til landsbyen for å sjekke id kortene til folk her, og for å undersøke husene. De sier de leter etter eventuelle våpen, og befolkningen blir av og til beskyldt for å hjelpe til med narkotikasmugling. Veiene til landsbyen blir i slike tilfeller avsperret, og et stort antall soldater er med på disse opperasjonene. Dette kan gjerne skje midt på natten, og det har hendt at militære helikoptre blir brukt. Disse lander da rett ved teltene til beboerne. Folk i landsbyen mener at militæret gjør dette for å trene på å evakuere landsbyer. Militæret på sin side sier de leter etter ulovlige våpen.
Abu Eiman forteller om det store behovet for medisinsk hjelp i landsbyen
Det å vokse opp under slike forhold, med en konstant trussel om å få husene sine revet, minimal tilgang på strøm og vann og med en sterk tilstedeværelse av bevæpnet militært personell må være en ekstrem belastning på folk. Men forholdene i Dkaika er dessverre ikke unike her på Vestbredden. Mindre samfunn lengre nord på Vestbredde og i Jordan-dalen lever også med disse bekymringene daglig. Skal det være lov å la folk leve slik og å la barn vokse opp under slike forhold?
Dkaika
En av de sterkeste opplevelsene jeg har hatt her på Vestbredden var å møte Hala, ei jente på seks år som i fikk sitt liv ødelagt som følge av okkupasjonen. Mitt andre nyhetsbrev forteller historien om henne og hennes familie som bor i landsbyen Khirbet Shuweika her i South Hebron Hills.
Så skjer det igjen. Ambulanse på vei til sykehuset med fødende kvinne holdt tilbake av israelske soldater:
Activist: Ambulance stopped by soldiers in Beit Ummar (Ma´an news)
Mandagen denne uka fikk en kick start da min kollega Maryse kom hastende inn på vårt improviserte kontor og sa «vi må dra, vi må dra nå!» Nasser, vår kontakt her i South Hebron Hills, hadde ringt og fortalt om en drosje som var satt i brann i løpet av natten. Både politi og militæret var på stedet nå, og vi måtte dra med en gang for å se hva som foregikk.
Jeg løp fra en halvferdig e-post, og like etterpå satt vi i bilen med videokamera, fotoapparat og kart på vei til landsbyen Abu al ‘Asja, klare til å dokumentere. Vi fant landsbyen etter hvert, og det var tydelig at det hadde skjedd ting der. På vei inn i landsbyen ble vi stoppet ved en militær sperring. Vi parkerte og fortsatte til fots, men ble stoppet av soldater. Vi fant en annen vei som ledet oss litt nærmere stedet der den utbrente bile skulle stå, før vi igjen ble stoppet av soldater. Herfra var det ikke mulig å komme videre. Vi hadde nå 7-8 militære biler rundt oss og 2 politibiler pluss en god del militært personell og politi. På vei inn hadde vi alle tatt så mange bilder vi kunne, men de ble slettet like fort av en soldat med ordre om at ingen bilder skulle tas.
Stoppet av militæret på vei ned til den utbrente drosjen.
Like ved der vi på det tidspunktet sto var det parkert en bil fra nyhetsbyrået Ma’an News Agency. Nyhetsreporterne sto på en veranda like ved, og plutselig så vi at soldater kom bort til dem og konfiskerte kameraet deres. Når vi senere fikk snakket med dem kunne de fortelle at de ikke hadde fått filmet noe som helst.
Vi ble stadig vekk holdt tilbake og bedt om å gå lengere vekk. Soldatene var tydelig ikke fornøyd med at vi var tilstede, og vi ble truet med arrestasjon om vi kom nærmere enn en linje han trakk opp i grusen. Vi kunne herfra see at politiet undersøkte en bil som sto lengere ned i gaten. De gjorde seg etter hvert ferdig med dette og begynnte å pakke sammen. Samtidig så vi fire lokale palestinere bli ført bort til en militær bil og bli kjørt bort fra stedet. Like etter drar resten av politi og militær, og vi kunne gå helt ned til åstedet.
«Price tag Susiya»
Utbrent bil i Abu al ‘Asja
Vi finner der en drosje som har utbrent front på begge sider, pluss grafitti på veggen ved siden av, «price tag Susiya». Vi får dette oversatt fra hebraisk og blir fortalt at dette sannsynligvis er en hevnaksjon fra en tidligere episode som skal ha skjedd i Susiya, landsbyen som vi ellers har en god del med å gjøre. Landsbyboere forteller oss at de klokken 2.20 på natten kom ut og fant bilen som sto i brann, som de deretter fikk slukket. Vi snakker så med broren til en av de vi så bli ført bort, og han forteller at den bortførte broren er sjåføren og eieren av denne drosjen. Ingen kunne gi oss en god forklaring på hvorfor sjåføren og tre andre hadde blitt tatt med av militært personel.
Min kollega Maryse beskriver hva vi så i Abu al ‘Asja denne mandag morgen:
Nettavisen Ma’an News publiserte samme dag en kort artikkel om saken, men kunne heller ikke gi noen videre forklaring på hva etterspillet ble etter dette.
Ma’an News: Settlers torch car, spray racist slogans in Hebron village
22. september var vi invitert til å delta på en solidaritetsmarsj fra At Tuwani til Tuba. Denne marsjen ble organisert av South Hebron Hills Popular Committee, og vi ble invitert av den italienske organisasjonen Operation Dove. Denne organisasjonen holder til i At Tuwani og jobber opp mot de omkringliggende landsbyene. Litt på samme måte som oss i EAPPI (Ecumenical Accomaniment Program in Palestine and Israel) fokuserer Operation Dove på beskyttende tilstedeværelse, observasjon og øyenvitneskildringer. Marsjen skulle gå mellom disse to landsbyene, der Tuba ligger inne i skyteområde 918. Skyteområde 918 er et område helt sør på Vestbredden som Israel nå forsøker å erklære som militæret øvingsområde. Saken skal avgjøres i høyesterett 1. november.
På vei til At Tuwani denne morgenen ble vi møtt av militæret allerede ved avkjøringen til At Tuwani. Det var tydelig at denne marsjen var godt kjent og at Israelske myndigheter var forberedt på å følge med. Til tross for at dette skulle være et fredelig arrangement, så vi for oss at det kunne komme til voldelige handlinger da marsjen skulle passere utposten Havat Ma’on. Denne utposten ligger like ved bosettingen Ma’on, og like ved At Tuwani. Tidligere har det vært flere voldelige angrep fra ekstreme bosettere som bor i Havat Ma’on, særlig i forbindelse med at bøndene i At Tuwani har jobbet på olivenlunden sin like ved utposten.
Ved samlingspunktet for marsjen møtte vi deltakere fra flere forskjellige organisasjoner som jobber med menneskerettigheter. Foruten oss fra EAPPI og Operation Dow, var Christian Peacemaker Team (CPT), Ta’ayush og International Solidarity Movment (ISM) til stede. Til sammen var vi omtrent 80 – 90 landsbyboere og mennesker fra forskjellige organisasjoner.
Fra At Tuwani gikk marsjen opp mot bosettingen Avigayil. Her ble vi møtt av flere militære biler og politi, og ble videre fulgt av disse da vi tok av mot landsbyen Um Faqarah. I Um Faqarah var det te pause og samtaler med beboerne der. Etter en kort pause gikk vi videre opp mot utposten Havat Ma’on. Her ble vi møtt av 8 – 10 bosettere som helt åpenbart ønsket å provosere, men ble stoppet av militæret. I løpt av dette opptrinnet ble marsjen stykket opp, og en del av deltakerne var tydelig urolige og ønsket å komme seg forbi utposten så hurtig som mulig. Etter en hurtig marsj kom vi ned til landsbyen Tuba. Her møtte vi landsbyboere som tok oss med til utkanten av landsbyen, til en åsside hvor vi kunne se utover store deler av det som kan komme til å bli gjort om til treningsområde for militæret. Her ble det holdt appeller, før vi returnerte til Tuba og ble tatt imot med mat og te i fellesteltet.
Etter en velkommen hvil i skyggen, tok vi fatt på tilbakeveien. Returen var mindre organisert, og det var flere mindre grupper som forlot Tuba. Problemene startet da vi igjen var på høyde med utposten Havat Ma’on. Nå var det mindre politi og militære til stede, og folk ble urolige da vi så bosettere som kom ut fra skogen og begynte å kaste stein etter oss. Vi kunne se 12 – 15 bosettere som angrep, og ut av disse var det 2 – 3 barn på omtrent 12-13 år. Vi kom oss over på den andre siden av en liten dal der vi var utenfor rekkevidde, og politi ble tilkalt. Både politi og militære kjøretøyer dukket hurtig opp, akkurat i tide til å ta imot to maskerte bosettere med kjepper som kom i vår retning. De angripende bosetterne ble stoppet, men ingenting mer skjedde. De ble hverken bedt om å identifisere seg eller anholdt. Israelsk militære har instruks om å beskytte Israelske statsborgere, og det gjelder også nybyggere som bor på Vestbredden i utposter som er ulovlige både i henhold til Israelsk og internasjonal lov.
Ekstreme bosettere fra Ma’on blir stoppet av militæret. De ble ikke bedt om å identifisere seg.
Det som videre skjer er at bosetterne begynner å trekke seg tilbake etter at militæret har snakket med dem en stund. Ingen arrestasjon eller identifikasjon. En av deltakerne i marsjen aksepterer ikke dette og legger på sprang etter de to maskerte. Dette gjør at både militæret og politiet mobiliserer. Soldater legger på sprang etter de maskerte bosetterne, og de militære kjøretøyene kommer etter. En politibil dukker så opp på den andre siden av dalen der de møter bosetterne. Etter en kort forfølgelse klarer politiet å legge en av bosetterne i bakken og denne blir arrestert. Den andre slipper unna, men senere hører vi at politiet kom tilbake dagen etter og klarte å identifisere og arrestere også han.
Det siste døgnet ble tilbragt i landsbyen Susyia her i South Hebron Hills. Vi ble spurt i går av vår kontak her, Nasser Nawaja, om vi kunne komme å overnatte i tilfelle ekstreme nybyggere skulle dukke opp i løpet av kvelden. Beskyttende tilstedeværelse er en viktig del av oppdraget vårt her nede. Spesiellt nå som olivenplukkingen er ved å begynne, kan det komme til sammenstøt med landsbyboere og nybyggere. Heldigvis ble det en rolig natt der ute, og vi tilbrakte natten rundt bålet med te, kaffe og grilling.
Kollega Rick Smith fra Australia plukker oliven i Susiya
Olivenplukking og te koking
I dag startet olivensesongen, og vi var alle invitert til å hjelpe. Vi ble vekt av Nasser som kom inn i teltet vårt og sa at det var på tide å komme i gang. I hånden hadde han to videokameraer. Videokameraer for å plukke oliven? Joda, videokameraet er viktig å ha klart for eventuellt å dokumentere om nybyggere skulle dukke opp og lage bråk. Nasser jobber også for organisasjonen Taayush, så han disponerer et kamera fra dem. Vi kom oss opp og satte av gårde. Område med oliventrær ligger et stykke unna landsbyen, og ganske nært opp mot bosettingen som heter Suseya. Dette er land som tilhører Nawaja familien, men bosettere har flere ganger hevdet at dette er land de har rett på. Med et slikt utgangspunkt er det ganske sannsynlig at det kan komme til sammenstøt.
Vi kom i gang med innhøstingen allerede før klokken ni. Etter halvannen time, selvfølgelig innkludert tepause, hadde vi plukket all oliven og rensket jorden rundt hvert enkelt tre. Det ble ikke veldig stort utbytte da årets seson ikke har vært av de beste, pluss at sau og geiter fra bosettingen har spist en del. Vi ventet bare på eselet med vognen som skulle ta siste turen med rask og avfall da militæret begynnte å mobilisere. Vi hadde hele tiden hatt tre militære biler og en bil fra grense politiet rundt oss mens innhøstingen pågikk. Soldatene kom ut av bilene og kom mot oliven lunden der vi satt i skyggen og ventet. Vi så rundt oss, og ganske riktig, der kom det en gruppe på fem bosettere ned fra åsen bak oss, og like etter kom det en gruppe på fire stykker ned veien som går forbi oliven lunden. Vi så en liten gutt kledd i hvitt som kom bort for å snakke med en soldat, og enda flere hvitkledde bosetter dukket opp på åsen bak oss. Soldatene tok oppstilling mellom bosetterne og oss, og lot ingen komme forbi. Bare en eldre bosetter med det som kunne se ut som tre barnebarn, alle kledd i hvitt, ble sluppet forbi på veien som leder videre ned til synagogen. Til sammen kom det rundt 25 bosettere, inkludert kvinner og barn, som ble stoppet av omtrent 15 soldater og politi.
Bosettere dukker opp på åsen over olivenlunden
Militæret diskuterer med bosettere fra Susya
Bilal og Nasser møter militæret og bosettere fra Susya
Videokamera, viktig redskap ved innhøsting av oliven
Bosettere på vei til synagogen blir filmet av Taayush
Sammentreffet gikk aldri lengere enn til at det ble slengt en del kommentarer fram og tilbake mellom grupperingene. En offiser prøvde å spørre ut en av olivenplukkerne om hvem vi var, meg og min kollega, men fikk ikke noe ordentlig svar. Han kom aldri bort til oss selv da for å finne ut av det. Hele opptrinne varte til sammen omtrent en halv times tid. Vi hadde sånn sett gjort oss ferdige når bosetterne annkom, og etter å ha gjort det klart ovenfor både bosettere og soldater at dette er land som tilhører landsbyboerne kunne vi ta med oss det siste lasset med greiner og avfall tilbake til Susiya. Det ble truet med arrestajoner fra en offiser, men på hvilket grunnlag? Dette er land som eies av beboere i Susiya og alt de hadde foretatt seg var å plukke oliven. Militært område ble det argumentert med. En olivenlund, kan altså også være et militært område.
Utsikt over olivenlunden der landsbyboere og bosettere møttes
Det Økumeniske Ledsagerprogrammet i Palestine og Israel, eller bare Ledsagerprogrammet, fyller i år 10 år. I den forbindelse ble vi, de norske deltakerne som er i Palestine nå, bedt om å lage en liten video der vi intervjuer to av våre kontaktpersoner her nede. Spørsmålet var hva Ledsagerprogrammet har betydd for våre kontakter og samfundet her nede disse ti årene. Jeg intervjuet Nasser Nawaja som bor i landsbyen Susiya, og Hammed Qawasmeh som jobber for FNs høykommisær for menneskerettigheter, og spurte hva EAPPI programmet har betydd her i South Hebron Hills.
Som ledsager i South Hebron Hills er en av våre viktigste arbeidsoppgaver for tiden å jobbe opp mot landsbyene i det som blir omtalt som ”firing zone 918”, eller skyteområde 918. Det israelske militæret (IDF) ønsker å ta et stort område i the South Hebron Hills (SHH) for å bruke det til trenings- og skyte område. South Hebron Hills ligger helt sør i Det okkuperte palestinske området og er karakteristisk for sine åser og sitt halvørken landskap. Den Israelske stat sier at topografien i dette området er av en sådan art at det er essensielt for militæret å få gjennomført trening av større og mindre format her. De planlegger også å bruke skarp ammunisjon under trening i størsteparten av dette området. Israel erklærte dette område for treningsområde allerede i 1999, og sendte også ut ordre om at beboere i område skulle evakueres. Evakueringen ble utsatt etter flere runder i det Israelske rettsapparatet. Saken har ligget mer eller mindre stille i rettsapparatet siden 2000, men ble tatt opp igjen i mai i år. En endelig avgjørelse er ventet 1. november.
Utsikt mot Skyteområde 918 i South Hebron Hills. Landsbyen Jinba kan sees nederst i bilde, og Israel i bakgrunnen.
Innenfor det som er blitt avgrenset som skyteområde 918 ligger det 12 landsbyer. Fire av disse landsbyene vil ikke bli direkte berørt av militære øvelser. De vil bare måtte leve med støyen og terroren av å ha et skyteområde i nærheten. De vil til daglig heller ikke kunne benytte seg av beiteområdene som ligger inne i skyteområdet. Bare på jødiske helligdager og under sabbaten på lørdager, pluss to perioder på en måneds tid per år, vil de få innvilget adgang dit. Dette til tross for at de har benyttet seg av disse beiteområdene lenge før dette ble okkupert land. De åtte andre landsbyene vil måtte fraflyttes om skyteområdet blir kjent lovgyldig i henhold til Israelsk lov. Dette innebærer at omtrent 1800 mennesker vil bli husløse, og mange av disse vil ikke ha noen alternativ plass å bo. Foreløpig er det uavklart om forslaget om et treningsområde i SHH skal gjennomføres. Forslaget er klaget inn til høyesterett, og en endelig domsavgjørelse er ventet den 1. november.
The Caves of slaves – på vei fra Isfey al Thita til Tuba
Det har bodd mennesker i dette området i flere hundre år, og det finnes bilder av bosettinger her tatt på slutten av 1800-tallet. Noe av det som er spesielt for bosettingene her er at en del av befolkningen bor i og ved huler. Området har en spesielt myk fjellkvalitet, og det gjør det mulig å hugge ut huler i fjellet for å kunne bo i. Flere av landsbyene her har allerede fått sine boliger revet flere ganger, og derfor bor i dag også en del av befolkningen i telt og primitive bygninger av leire.
I tillegg til den overhengende faren for å få boligene sine ødelagt må innbyggerne i SHH også forholde seg til en tidvis akutt vannmangel. Palestinere på Vestbredden har begrensninger på hvor dypt de kan bore etter vann, og ofte har de ikke lov til å bore lengre ned enn til de grunneste vannkildene. Dette vannet er ofte av dårlig kvalitet, for eksempel kan det ha et høyt saltinnhold, noe som gjør det ubrukelig for mennesker og dyr. Ikke alle typer frukt og grønnsaker kan dyrkes fram ved hjelp av dette vannet heller. I ”Firingzone 918” er det forbudt å bore etter vann over hodet. Dette er et område som trenger minst 200mm regn i året for at bøndene skal kunne håpe på en grei tilgang på beite til dyrene. Ofte er det langt mindre nedbør enn dette. Vann til både mennesker og dyr må da kjøres inn til området over lange distanser, noe som er dyrt og upraktisk. I år med dårlige avlinger er også behovet for å kjøpe for til dyrene stort, noe som legger ytterligere press på en allerede presset husholdning.
23. september var vi på besøk i området for å treffe folk som bor der. Dette er et område som ikke lar seg befare sånn uten videre, og i deler av området er det absolutt nødvendig å ha en firhjulstrekket bil for å komme fram. Vi var så heldig å bli invitert med av Hamed Qawasmeh, som jobber for FNs høykommissær for flyktninger.
Lærer og elever på barneskolen i Jinba
For å komme inn i skyteområde 918 fra vestsiden må man passere bosettingen Mitzpe Yair. Man tar av fra den asfalterte hovedveien inn til bosetningen, og inn på en grusvei i dårlig forfatning. Dette strekket har tidligere vært utsatt for angrep fra bosettere, så jeg tar meg selv i å se meg over skulderen et par ganger før bosettingen forsvinner bak oss. På en ås litt lengre inn ligger nok en bosetting, Nof Nesher. Veien vi kjører på skal være så anonym som mulig slik at bosetterne ikke trenger å se at det også bor palestinere i området. Lengre nede, der ingen kan se veien som leder inn til de palestinske landsbyene, er veien forbedret en hel del. Dette har palestinere selv gjort på lørdager, den jødiske sabbaten. Den israelske hæren har mindre mannskap i området da, og sjansen for å få et pålegg om å stoppe utbedringene er mindre.
Barneskolen i Jinba renovert med middler fra Islamic Relief USA
Vi stopper et øyeblikk over landsbyen Khirbet Bir al idd, som bare består av noen få telt og steinbygninger. Herfra kan vi se ut over store deler av skyteområde 918, og lengre nede kan vi se landsbyen Jinba. Både Jinba og Khirbet Bir al Idd er landsbyer som kommer til å bli berørt om rettsaken 1. november avgjør at planene om et treningsfelt her skal gjennomføres. Jinba vil også bli en av landsbyene som da skal fraflyttes.
Nede i Jinba kjører vi inn til den nylig renoverte skolebygningen der elevene er ved å avslutte skoledagen for å ta fatt på veien hjem. Vi møter rektor ved skolen, som viser oss rundt og forklarer de forskjellige aktivitetene. Denne skolen ble totalrenovert i fjor med midler fra Islamic Relief USA. Kanskje kan den og landsbyens moské bli revet om bare et par måneder.
Moskéen i Jinba.
På vei til neste landsby kjører vi igjennom et ørkenlandskap der vi har solen rett over oss og som derfor er på sitt varmeste. Veiene her er i en meget dårlig forfatning, men med firhjulstrekket bil og aircondition går det greit for oss å komme oss fram. Halvveis framme til landsbyen Isfey al Fauqa treffer vi på fire barn i skoleuniform. Disse er på vei til samme landsby som oss, men de går altså. De får sitte på med oss, og de kan fortelle at de går på skole i nabolandsbyen Khirbet al Fakheit. For å komme seg på skolen går de to timer hver vei. To timer tidlig på morgenen, og to timer tilbake midt på dagen. Da vi er framme snakker vi med foreldrene som sier at de har etterspurt transport til skolen i lang tid, men ennå er ikke noe blitt innvilget.
Barn på vei hjem fra skolen i Khirbet al Fakheit. To timers gange hver vei.
Det vil være mye fokus på dette området fram mot rettsaken i Jerusalem 1. november. Alt står på spill for innbyggerne her, og framtiden er ytterst uviss om det skulle bli avgjort at skyteområde 918 skal etableres.
An Unemployed Graduate Abroad
Glimt fra Vestbredden.
-skildringer fra en landsby på Vestbredden
Viktig ærend - 91 dager i Palestina og Israel 