Meitar kontrollpost

Her er mitt siste nyhetsbrev fra Vestbredden for denne gangen. Meitar kontrollpost er et sted jeg har tilbrakt flere tidlige morgener ved etter hvert. Personlig er jeg heldig som bare skal komme hit over en periode på tre måneder. Desverre er det folk som må leve med dette daglig, år etter år.

 

http://www.kirkensnodhjelp.no/Global/Ledsagerprogrammet/Nyhetsbrev/2012_Tor_Aage_Schunemann_Nyhetsbrev_3_Meitar_kontrollpost.pdf

To dager i Hebron

Fredag og lørdag forrige uke tilbrakte jeg i Hebron. Som en del av ledsagerprogrammet har vi mulighet til å besøke andre EAPPI plasseringer her på Vestbredden, og denne gangen tok jeg den korte turen opp til den største byen i området.

Hebron er til daglig et sted hvor det er store spenninger mellom palestinere, bosettere og militæret.  Med den siste ukens hendelser på Gaza har frustrasjonen også for befolkningen i Hebron økt, og demonstrasjoner har utviklet seg fra steinkasting til mere alvorlige sammenstøt. Bruk av lydbomber, tåregass og gummikuler har blitt militærets reaksjon på steinkasting fra unger og ungdommer. Her er noen bilder av hva jeg og mine kollegaer så da vi gikk rundt i byen disse to dagene.

En ungdom blir ransaket av israelsk militære før han får komme inn til fredagsbønnen i Ibrahim moskéen.

Folk på vei ut av Ibrahim moskéen etter fredagsbønnen. Moskéen er også en militær observasjonspost, noe som kan sees på toppen av bygningen.

Ungdomer søker ly for eventuelle tåregassgranater og gummikuler under demonstrasjoner i Hebron.

Shuhada street var en gang en travel handlegate. Da bosettere tok over en lokal byggning og opprettet bosettingen Beit Hadassah i 1979, ble palestinske forettninger stengt og Shuhada street har siden det hovedsaklig vært forbeholdt bosettere. Palsetingsk barn har lov til å bruke en del av gaten for å komme seg til Cordoba skolen som ligger like ovenfor Beit Hadassah. Disse barna blir ofte trakasert av bosettere, og må gå gjennom kontrollpost 56 hver dag for å komme seg på skolen.

Bosetterveien i Hebron går fra bosettingen Kiryat Arba til Ibrahim moskéen. Bosettere bruker denne veien hver fredag, og inntil nylig har det da vært forbudt for palestinere å benytte denne veien. Alternativet var å gå på den andre siden av muren som følger veien.

Soldater er utstasjonert langs hele veien fra Kiryat Arba til Ibrahim moskéen.

Ungdomer og barn i Hebron utrykker frustrasjon ved å kaste stein mot en militærbase i nærheten av gamlebyen. Det å brenne gamle bildekk var også noe vi så mye av i Hebron disse to dagene.

Soldater svarer på steinkasting fra unger og ungdomer med lydbomber og tåregass.

Soldater

En militær observasjonspost i gamlebyen.

Soldater patrulerer markedsgaten i gamlebyen fredag kveld.

Markedsgaten i Gamlebyen fredag kveld. Assosiasjoner til krigsscener er nærliggende. Hebron har grafitti over alt som beskriver byen som «Ghost town». Jeg fikk en bedre forståelse av det begrepert denne kvelden etter å ha sett gatene herjet og forlatt.

Opp mot palestinsk uavhengighetsdag

Gårsdagen så ut til å skulle bli en helt vanlig arbeidsdag her blant åsene sør for Hebron. Vi startet dagen med et møte i At Tuwani med flere organisasjoner, internasjonale, palestinske og Israelske, om veien framover i forhold til Israels planlagte opprettelse av skyteområde 918. En eventuell godkjenning av et slikt skyteområde vil være ødeleggende for flere landsbyer, og flere hundre mennesker vil bli husløse.
Luc fra Jerusalem teamet har kommet på besøk hit ut på landet for å se hvordan vi jobber. Etter At Tuwani tar vi han med rundt for å se hvordan vi følger skolebarn gjennom kontrollposten Beit Yatir og vi gir en omvisning i Susiya, landsbyen som ligger like opptil bosettingen Suseya. Dette er ting vi gjør hver uke. Denne dagen ser alt ut til å være rolig.

Piano undervisning på ungdomsklubben i Al Karmil

Utpå ettermiddagen stikker jeg selv til nabobyen Al Karmil. Her har jeg kommet i kontakt med en ungdomsklubb som ønsker å tilby musikkundervisning til barn og unge i området. Jeg prøver å kommer hit en til to ganger i uken for å undervise piano. En del av ungene kommer ganske regelmessig, guttene på søndager og jentene på onsdager, og det er moro å se at de tar til seg det jeg har å komme med. Noen av dem har forresten bra gehør og talent, og jeg skulle ønske at de kunne få videre undervisning etter at jeg reiser om to uker. Ungdomsklubben ble opprettet med mye hjelp fra den svenske Palestinakomiteen. Tilfeldigvis er det slik at to fra styret er til stede denne dagen, leder Ismail og kasserer Eva, og vi har en god prat rundt hvordan samarbeidet først kom i gang her. De understreker også viktigheten av å kunne tilby kultur og sport ved ungdomsklubben. Personlig er det komme hit for å undervise musikk noen timer i uken en velkommen avveksling fra vår daglige rutine som for det meste dreier seg om okkupasjonen og alle de negative konsekvensene denne har for folk på Vestbredden. Ungene her er som unger i Norge, ukonsentrerte og urolige til tider, men også talentfulle og gira på å lære å spille. Vi øver oss på å spille enkle sanger og akkordrekker etter gehør. Det er moro når de får det til. Til slutt holder vi en minikonsert for hverandre, og da er det faktisk ingen som er for sjenerte til å opptre. Om ikke hele sangen er fullt innlært, spiller vi bare første halvdel et par tre ganger i stede.
Etter å ha spilt en minikonsert for Eva og Ismail, inviterer Sanna, leder ungdomsklubben, oss hjem på te. Når vi setter oss ned i sofaen begynner nyhetene å komme inn. TVen står på, og det meldes om israelske angrep på Gaza, og en høytstående Hamas leder har nettopp blitt drept. Hamas svarer med at ”porten til helvete” er åpnet.
Etter en produktiv dag med møter og landsbybesøk. Etter interessante samtaler med representantene for den svenske palestinakomiteen. Etter å ha spilt piano med ungene i Al Karmil, er det dette som skal komme til å prege resten av dagen. Ut over kvelden følger jeg nyhetene gjennom diverse nettaviser, og bombingen foregår fortsatt når jeg går og legger meg rundt midnatt.
Yassir Arafat erklærte i 1988 15. november som Palestinas uavhengighetsdag. Når jeg nå våkner er det 15. november, og oppsummeringen av gårdagens bombing foregår i israelske og palestinske nettmedier. Norske aviser viser langt mindre nå enn kvelden før. Dette er så starten på Palestinas uavhengighetsdag 2012. I Yatta er folk i gang med å sette opp en scene i skolegården inne i byen. Når vi passerer der noen timer senere er det musikk og appeller, sånn som i Norge på 17. mai. Gratulere med dagen Palestina.

Å leve i Dkaika

I dag var vi på besøk i landsbyen Dkaika som ligger helt sør på Vestbredden. Dkaika ligger helt inntil den grønne linjen som er internasjonalt anerkjent som grensen til Israel. Det å besøke landsbyer rundt om i distriktet er noe vi gjør hver uke, og dette er en viktig del av det arbeidet vi gjør her. Vi besøker disse landsbyene for å snakke med folk her om hvordan forholdene er, for å tilby beskyttende tilstedeværelse og for å kunne fortelle deres historier.

Landsbyen Dkaika ligger helt sør på Vestbredden

I Dkaika bor det rundt 300 personer. Hele landsbyen, med telt, boliger, vann reservoarer, innhegninger for dyr, skolen og moskeen har rivningsordre. Dkaika ligger i det som blir omtalt som område C, hvor Israel har full militær kontroll. I følge artikkel 53, seksjon tre i den fjerde Genèvekonvensjonen kan en okkuperende stat ikke ødelegge privat eller statlig eiendom med mindre det er ut fra sikkerhets hensyn. I 1998 ble fem boliger i landsbyen revet av israelske myndigheter, og skolen og boliger ble igjen revet i midten av november i fjor.
Når vi kommer ned åsen mot Dkaika ser alt ut til å være normalt. Været blitt kaldere i det siste, og skyer har begynt å vise seg mer og mer for hver dag. For noen uker siden var det t-skjorte som gjaldt hele dagen, men nå begynner vi å finne fram klær mer egnet for vintervær. Dette til tross, solen skinner og varmer bra når vi svinger bilen av den asfalterte veien og begir oss ut på en grusvei med mer stein enn grus. Utsikten til ørkenlandskapet rundt oss med fjellene i Jordan i horisonten er et imponerende syn. Men å bo her permanent, eller det å forsøke å bo her permanent, er ikke så idyllisk som vi gjerne vil tro det er.

Vår sjåfør Abbed sammen med Nassir Nagada

Nede i landsbyen treffer vi Ali Nassir Nagada som inviterer oss inn på te. Like etter dukker også hans far Nassir opp, og sammen forteller de om hvordan forholdene i landsbyen er og hvordan det er å leve der. Det eneste de har av belysning er en enslig pære som henger ned fra taket, og som blir drevet av solcellepaneler betalt av den palestinske selvstyremyndigheten. Vanntilgangen er også begrenset i landsbyen. Det finnes ingen naturlige vannkilder i området, og vann må kjøpes og kjøres inn til landsbyen fra den nærmeste byen. Denne ligger et godt stykke unna, der asfalten slutter. Dette vannet, som skal benyttes av både beboerne og dyrene i landsbyen, koster rundt 10 – 12 kroner per kubbikkmeter, og man bruker minst en kubbikkmeter om dagen. I tillegg kommer transporten som koster rundt tre hundre kroner hver gang. Dette er betydelige utgifter for en befolkning som har begrenset adgang til inntektsgivende arbeide.
Ut over de daglige bekymringene legger militæret ofte et ekstra press på befolkningen her ved stadige militære øvelser og det de kaller sikkerhetsrutiner. Ofte kommer soldater til landsbyen for å sjekke id kortene til folk her, og for å undersøke husene. De sier de leter etter eventuelle våpen, og befolkningen blir av og til beskyldt for å hjelpe til med narkotikasmugling. Veiene til landsbyen blir i slike tilfeller avsperret, og et stort antall soldater er med på disse opperasjonene. Dette kan gjerne skje midt på natten, og det har hendt at militære helikoptre blir brukt. Disse lander da rett ved teltene til beboerne. Folk i landsbyen mener at militæret gjør dette for å trene på å evakuere landsbyer. Militæret på sin side sier de leter etter ulovlige våpen.

Abu Eiman forteller om det store behovet for medisinsk hjelp i landsbyen

Det å vokse opp under slike forhold, med en konstant trussel om å få husene sine revet, minimal tilgang på strøm og vann og med en sterk tilstedeværelse av bevæpnet militært personell må være en ekstrem belastning på folk. Men forholdene i Dkaika er dessverre ikke unike her på Vestbredden. Mindre samfunn lengre nord på Vestbredde og i Jordan-dalen lever også med disse bekymringene daglig. Skal det være lov å la folk leve slik og å la barn vokse opp under slike forhold?

Dkaika

Hala

En av de sterkeste opplevelsene jeg har hatt her på Vestbredden var å møte Hala, ei jente på seks år som i fikk sitt liv ødelagt som følge av okkupasjonen. Mitt andre nyhetsbrev forteller historien om henne og hennes familie som bor i landsbyen Khirbet Shuweika her i South Hebron Hills.

Nyhetsbrev nr. 2 – Hala

 

Så skjer det igjen. Ambulanse på vei til sykehuset med fødende kvinne holdt tilbake av israelske soldater:

Activist: Ambulance stopped by soldiers in Beit Ummar (Ma´an news)

Price tag Susiya

Mandagen denne uka fikk en kick start da min kollega Maryse kom hastende inn på vårt improviserte kontor og sa «vi må dra, vi må dra nå!» Nasser, vår kontakt her i South Hebron Hills, hadde ringt og fortalt om en drosje som var satt i brann i løpet av natten. Både politi og militæret var på stedet nå, og vi måtte dra med en gang for å se hva som foregikk.

Jeg løp fra en halvferdig e-post, og like etterpå satt vi i bilen med videokamera, fotoapparat og kart  på vei til landsbyen Abu al ‘Asja, klare til å dokumentere. Vi fant landsbyen etter hvert, og det var tydelig at det hadde skjedd ting der. På vei inn i landsbyen ble vi stoppet ved en militær sperring. Vi parkerte og fortsatte til fots, men ble stoppet av soldater. Vi fant en annen vei som ledet oss litt nærmere stedet der den utbrente bile skulle stå, før vi igjen ble stoppet av soldater. Herfra var det ikke mulig å komme videre. Vi hadde nå 7-8 militære biler rundt oss og 2 politibiler pluss en god del militært personell og politi. På vei inn hadde vi alle tatt så mange bilder vi kunne, men de ble slettet like fort av en soldat med ordre om at ingen bilder skulle tas.

Stoppet av militæret på vei ned til den utbrente drosjen.

Like ved der vi på det tidspunktet sto var det parkert en bil fra nyhetsbyrået Ma’an News Agency. Nyhetsreporterne sto på en veranda like ved, og plutselig så vi at soldater kom bort til dem og konfiskerte kameraet deres. Når vi senere fikk snakket med dem kunne de fortelle at de ikke  hadde fått filmet noe som helst.

Vi ble stadig vekk holdt tilbake og bedt om å gå lengere vekk. Soldatene var tydelig ikke fornøyd med at vi var tilstede, og vi ble truet med arrestasjon om vi kom nærmere enn en linje han trakk opp i grusen. Vi kunne herfra see at politiet undersøkte en bil som sto lengere ned i gaten. De gjorde seg etter hvert ferdig med dette og begynnte å pakke sammen. Samtidig så vi fire lokale palestinere bli ført bort til en militær bil og bli kjørt bort fra stedet. Like etter drar resten av politi og militær, og vi kunne gå helt ned til åstedet.

«Price tag Susiya»

Utbrent bil i Abu al ‘Asja

Vi finner der en drosje som har utbrent front på begge sider, pluss grafitti på veggen ved siden av, «price tag Susiya». Vi får dette oversatt fra hebraisk og blir fortalt at dette sannsynligvis er en hevnaksjon fra en tidligere episode som skal ha skjedd i Susiya, landsbyen som vi ellers har en god del med å gjøre. Landsbyboere forteller oss at de klokken 2.20 på natten kom ut og fant bilen som sto i brann, som de deretter fikk slukket. Vi snakker så med broren til en av de vi så bli ført bort, og han forteller at den bortførte broren er sjåføren og eieren av denne drosjen. Ingen kunne gi oss en god forklaring på hvorfor sjåføren og tre andre hadde blitt tatt med av militært personel.

Min kollega Maryse beskriver hva vi så i Abu al ‘Asja denne mandag morgen:

Nettavisen Ma’an News publiserte samme dag en kort artikkel om saken, men kunne heller ikke gi noen videre forklaring på hva etterspillet ble etter dette.

Ma’an News: Settlers torch car, spray racist slogans in Hebron village

Solidaritetsmarsj til landsbyen Tuba

22. september var vi invitert til å delta på en solidaritetsmarsj fra At Tuwani til Tuba. Denne marsjen ble organisert av South Hebron Hills Popular Committee, og vi ble invitert av den italienske organisasjonen Operation Dove. Denne organisasjonen holder til i At Tuwani og jobber opp mot de omkringliggende landsbyene. Litt på samme måte som oss i EAPPI (Ecumenical Accomaniment Program in Palestine and Israel) fokuserer Operation Dove på beskyttende tilstedeværelse, observasjon og øyenvitneskildringer. Marsjen skulle gå mellom disse to landsbyene, der Tuba ligger inne i skyteområde 918. Skyteområde 918 er et område helt sør på Vestbredden som Israel nå forsøker å erklære som militæret øvingsområde. Saken skal avgjøres i høyesterett 1. november.
På vei til At Tuwani denne morgenen ble vi møtt av militæret allerede ved avkjøringen til At Tuwani. Det var tydelig at denne marsjen var godt kjent og at Israelske myndigheter var forberedt på å følge med. Til tross for at dette skulle være et fredelig arrangement, så vi for oss at det kunne komme til voldelige handlinger da marsjen skulle passere utposten Havat Ma’on. Denne utposten ligger like ved bosettingen Ma’on, og like ved At Tuwani. Tidligere har det vært flere voldelige angrep fra ekstreme bosettere som bor i Havat Ma’on, særlig i forbindelse med at bøndene i At Tuwani har jobbet på olivenlunden sin like ved utposten.
Ved samlingspunktet for marsjen møtte vi deltakere fra flere forskjellige organisasjoner som jobber med menneskerettigheter. Foruten oss fra EAPPI og Operation Dow, var Christian Peacemaker Team (CPT), Ta’ayush og International Solidarity Movment (ISM) til stede. Til sammen var vi omtrent 80 – 90 landsbyboere og mennesker fra forskjellige organisasjoner.
Fra At Tuwani gikk marsjen opp mot bosettingen Avigayil. Her ble vi møtt av flere militære biler og politi, og ble videre fulgt av disse da vi tok av mot landsbyen Um Faqarah. I Um Faqarah var det te pause og samtaler med beboerne der. Etter en kort pause gikk vi videre opp mot utposten Havat Ma’on. Her ble vi møtt av 8 – 10 bosettere som helt åpenbart ønsket å provosere, men ble stoppet  av militæret. I løpt av dette opptrinnet ble marsjen stykket opp, og en del av deltakerne var tydelig urolige og ønsket å komme seg forbi utposten så hurtig som mulig. Etter en hurtig marsj kom vi ned til landsbyen Tuba. Her møtte vi landsbyboere som tok oss med til utkanten av landsbyen, til en åsside hvor vi kunne se utover store deler av det som kan komme til å bli gjort om til treningsområde for militæret. Her ble det holdt appeller, før vi returnerte til Tuba og ble tatt imot med mat og te i fellesteltet.
Etter en velkommen hvil i skyggen, tok vi fatt på tilbakeveien. Returen var mindre organisert, og det var flere mindre grupper som forlot Tuba. Problemene startet da vi igjen var på høyde med utposten Havat Ma’on. Nå var det mindre politi og militære til stede, og folk ble urolige da vi så bosettere som kom ut fra skogen og begynte å kaste stein etter oss. Vi kunne se 12 – 15 bosettere som angrep, og ut av disse var det 2 – 3 barn på omtrent 12-13 år. Vi kom oss over på den andre siden av en liten dal der vi var utenfor rekkevidde, og politi ble tilkalt. Både politi og militære kjøretøyer dukket hurtig opp, akkurat i tide til å ta imot to maskerte bosettere med kjepper som kom i vår retning. De angripende bosetterne ble stoppet, men ingenting mer skjedde. De ble hverken bedt om å identifisere seg eller anholdt. Israelsk militære har instruks om å beskytte Israelske statsborgere, og det gjelder også nybyggere som bor på Vestbredden i utposter som er ulovlige både i henhold til Israelsk og internasjonal lov.

Ekstreme bosettere fra Ma’on blir stoppet av militæret. De ble ikke bedt om å identifisere seg.

Det som videre skjer er at bosetterne begynner å trekke seg tilbake etter at militæret har snakket med dem en stund. Ingen arrestasjon eller identifikasjon. En av deltakerne i marsjen aksepterer ikke dette og legger på sprang etter de to maskerte. Dette gjør at både militæret og politiet mobiliserer. Soldater legger på sprang etter de maskerte bosetterne, og de militære kjøretøyene kommer etter. En politibil dukker så opp på den andre siden av dalen der de møter bosetterne. Etter en kort forfølgelse klarer politiet å legge en av bosetterne i bakken og denne blir arrestert. Den andre slipper unna, men senere hører vi at politiet kom tilbake dagen etter og klarte å identifisere og arrestere også han.

This slideshow requires JavaScript.


Dette som i utgangspunktet skulle være et ikke voldelig fredsinitiativ endte opp med steinkasting og arrestasjoner. Det er trist å se at ikke slike initiativ kan få forbli ikkevoldelige slik intensjonene er, og at steinkasting og kjepper blir benyttet framfor samtale og forsøk på å finne fredelige løsninger.